Grønn livsstil, Helse, Nyheter, Sunnhet

For et år siden i dag…

…fikk jeg en telefon jeg aldri kommer til å glemme.

Uka før hadde jeg vært til biopsi av en kul på halsen og nå gikk jeg og ventet på resultatet. Gjennom sommeren hadde jeg prøvd å glemme den mystiske kulen på halsen min, kost meg med kjæresten min på ferie og trodd på alle som sa at det sikkert ikke var noe farlig.

Jeg er i ferd med å gjøre meg klar til et intervju jeg skal gjøre for D2 da legen min ringer meg. Hun forteller at sykehuset hadde sendt henne en bekymringsmelding et par dager etter biopsien. Hun hadde ingen endelige resultater enda, men det var altså grunn til bekymring.

Skjelven og nummen drar jeg for å møte journalisten. Jeg snakker om giftstoffer i kosmetikk og mat og hvordan jeg hadde endret livsstil noen år før. Ordene strømmer ut, men jeg er egentlig ikke til stede. Det føles paradoksalt å sitte der og prate om stoffer som kan skade helsa vår og samtidig vite at jeg kanskje er alvorlig syk selv.

I det jeg kommer hjem ringer telefonen på nytt. Det er legen igjen, denne gangen med en stille og forsiktig tone. Hun har fått svar på prøven. Hjertet mitt hamrer så hardt at jeg nesten ikke hører stemmen hennes. Jeg holder pusten og lukker øynene. “…Dessverre…Ondartet…Ikke få panikk… ” er ordene jeg greier å få med meg. Vi legger på og jeg sitter helt stille. Så slår en enorm sorg ned i meg og jeg knuser i tusen biter.

Noen timer senere finner kjæresten min en tårevåt liten bylt inntullet i en stor hettegenser i sofaen. Han holder hardt rundt meg. Lenge.

                                            

Rett etter at jeg fikk kreftdiagnosen, ble det oppdaget at jeg hadde en slags hjertefeil. Diagnosen var WPW-syndrom, en slags «overledning» i hjertet, som fører til anfall med ekstremt høy (og potensielt livstruende) hjertebank. Og jeg som alltid hadde trodd at hjertebankanfallene mine var noe muskulært… På grunn av den forestående kreftbehandlingen kom jeg raskt inn til behandling – et inngrep der de går inn gjennom hovedpulsårene i lysken, og opp til hjertet, der de brenner av den overledningen som forårsaker anfallene. Jeg trenger kanskje ikke si at dette ikke var det kuleste å gå igjennom akkurat da. Hjerteinngrepet var heldigvis vellykket, og høsten og vinteren fortsatte med kreftoperasjon og strålebehandling.

22. september 2010 markerte altså starten på et år med store psykiske og fysiske utfordringer for meg, men samtidig et år med enorm personlig vekst og bevisstgjøring.

Nå, ett år etter, er jeg en sterkere, roligere og gladere versjon av meg selv. Jeg har blitt tydeligere klar over verdien av hva jeg har her i livet og viktigheten av å bruke egenskapene mine. Men mest av alt har jeg lært å ta hensyn til meg selv og kroppen min – denne fantastiske farkosten jeg har fått til å reise gjennom livet med.

Prosessen startet i sorg, men i dag kjenner jeg bare takknemlighet. Det måtte noe ekstremt til for å dytte meg i riktig retning. Faktisk ville jeg ikke vært foruten det som har skjedd. Jeg er takknemlig for all kjærlighet, støtte og varme jeg har fått av alle rundt meg, for alle de flotte menneskene jeg har møtt på veien og for at det kom noe fint ut av alt det vonde.

Birgitte

                                  

FORRIGE INNLEGG NESTE INNLEGG

LES OGSÅ:

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

DIN KOMMENTAR